Knut Hamsun var en norsk forfatter. Han regnes som en av det 20. århundres mest innflytelsesrike litterære stilister, og står for mange som opphavet til den moderne roman. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1920.
Hamsuns forfatterskap strekker seg over mer enn 70 år og viser variasjon med hensyn til tema, ståsted og miljø. Han utga flere enn 20 romaner, diktsamlingen Det vilde Kor, noveller, noen lite spilte skuespill, en reiseskildring og noen essay og debattartikler i dagspressen. Hans gjennombruddsroman var Sult fra 1890.
Som yngre forfatter opponerte han mot realismen og naturalismen. Han argumenterte for en diktning med vekt på det uforutsigbare og irrasjonelle, de «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv».[3] Han regnes som opphavsmannen til den moderne psykologiske litteratursjangeren, med teknikker som stream of consciousness og indre monolog.[4] Hans mest kjente verker fra 1890-årene Sult, Mysterier, Pan og Victoria regnes til nyromantikken i Norge. Senere nærmet han seg nyrealismen, med en ironisk, bred folkelivsskildrende stil i sine «nordlandsromaner».
Ideologisk beveget Hamsun seg fra anarkistiske sympatier til et utpreget konservativt ståsted, som også er blitt omtalt som reaksjonært. Han drev gjerne gjøn med moderne samfunnsutvikling og demokratiske idealer og ville tilbake til patriarkalske tilstander. Han ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger, særlig sin støtte til Adolf Hitler og den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Ved landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig unnlot påtalemyndigheten å reise tiltale, under henvisning til hans mentale tilstand.